Bare dager etter at hun i 2018 fikk vite at svigermor var diagnostisert med brystkreft, løp Cathrine Aas Haraldsen inn til tredjeplass i Rosa sløyfe-løpet Skien. I år er hun ambassadør for løpet i Skien.

– I 2018 løp vi for Turid, forteller Cathrine, og legger til at hennes mann Espen løp inn til tredjeplass i herreklassen.

– Da hun ble rammet ble vi kanskje litt ekstra gira. Det lå i underbevisstheten at vi løp for livet.

Svigermorens brystkreft er en hissig variant som har spredd seg, og hvor de ikke finner svulsten. Det har vært et annerledes år for familien, og mer forandring står på trappene. Nylig ble også svigerfaren diagnostisert med kreft.
– Man må holde seg oppe. Bare holde koken med å gjøre de positive tingene man har i hverdagen, avslutter hun.
Hun løper for å overleve hverdagen, og på veien gjør hun det litt bedre for andre å leve også.

Cathrine gjør kanskje ikke så mye annet enn å løpe, men hun forsikrer om at hun holder hus og hage i orden da. Stillheten som skogen byr på åpner for at annen støy slipper til. Men når du løper lenge og langt nok så dempes volumet på det også. Med stier og natur i nærheten koster ikke terapien mer enn gode sko og nok tid.
– Det har liksom balla på seg så nå er det ultraløper jeg er, forteller Cathrine Haraldsen hvor latteren sitter like løst som engasjementet er stort.

Turbulent

Det er i Skien at Cathrine sprer glede og etterlater spor etter lange løpeturer i skogen. 48-åringen har tre barn, og er gift med Espen som har gitt henne tre bonusbarn og en ultraløpemakker. Det var etter en turbulent skilsmisse at Cathrine begynte så smått å løpe for å fordrive tiden og klare seg når hun ikke hadde barna hos seg. Så smått ble til litt mer, og nå spør hun:
– Hva annet jeg gjør? Jeg har nå 100 kilometer denne uka så jeg gjør jo ikke så mye annet.
Og så ler hun hjertelig.

– Når du er ute i skog og mark så er det jo utrolig hva man klarer å løpe av seg av problemer.

Rolige langturer

Noen kilometer høster Cathrine alene, noen med mannen og mange med forskjellige løpegrupper hun er engasjert i. Og så er det en hund som skal ha noen turer ut også. Til sammen blir det til at kroppen tålte mer og mer, og hun syntes det ble spennende å se hva den klarte og hvor langt det er mulig å løpe. Neste år er det hårete målet satt om 100 miles: 160 kilometer fra Soria Moria til Verdens ende.
– Jeg liker best å ta på meg skoene, stikke ut i skauen og være der i tre-fire timer, sier hun og forteller videre at øktene ikke er særlig strukturerte og planlagte.
– Jeg er så redd for at jeg ikke skal ha den løpegleden hvis det blir ting jeg må.

Ikke normalt

At løpingen er lystbetont og ultraløpingen et resultat av glede, optimisme og en utholdende personlighet, betyr ikke at det ikke også kan gå fort. Det er bare at det ikke er så viktig for henne. Cathrine er veldig ærlig og ydmyk, sånn hvor inngangsdøra gjennom brystet og til hjertet alltid er åpen. Dette nyter løpegruppene godt av, men det kommer også med et ansvar hun er bevisst.
– Jeg er redd for at folk skal tenke at de ikke kan når de ser det jeg gjør. Redd for at de tror jeg er normalen, men jeg er jo ikke det. Vi er sjuke, sier vi, det er noe alvorlig galt i hodet.
Det siste sier hun med trykk på al i alvorlig, og med en latter som tar over for ordene.

Holder ikke tritt

En av gruppene Cathrine er engasjert i er Sportsjentene. Der har du dem som gogger, og dem som Cathrine som av og til logger 100-kilometersuker. Sammen farget de Rosa sløyfe-løpet i fjor med de lilla genserne deres, og Cathrine dro også med seg noen andre venninner på tampen.
– Jo flere folk vi får med oss, desto bedre er det jo, sier hun enkelt.
Det faller henne helt naturlig, denne sosiale biten ved løpingen.
– Jeg prater med gud og hvermann, sier hun, men det går altså ikke sakte av den grunn.
– Det var en unggutt i forrige løp som sa «du er en seig jævel». De klarte å holde tritt en stund men måtte gi slipp.
Cathrine er en gledesspreder som forteller slike historier uten et snev av selvhøytidelighet. Denne seigheten henger i hop med at hun på noen ting har en «tålmodighet som ikke ligner grisen». Hun ler godt mens hun forteller fordi hun synes løping er gøy. Hun har ikke noe å bevise, og oppsummerer fabrikkinnstillingen sin slik:
– Jeg ser positivitet til det motsatte er bevist.

Les også: Hit kommer Rosa sløyfe-løpet 2019…