Den rosa måneden er her og over hele Norge løpes det for brystkreftsaken. I Ålesund bor Angelika Sverdrup og som siste ambassadør ut for Rosa Sløyfe-løpet representerer hun de gode verdiene løpet står for – solidaritet, og det å aldri gi opp.
Det startet i april 2014 med lyktestolpeløping.
– Når jeg møtte folk så gikk jeg for jeg syntes det var dritflaut.
Hun ler nå, men det gjorde hun ikke den gangen. Frem til hun var 41 år så beskriver hun effekten løping hadde på henne som nærmest provoserende.
– Jeg hadde løpt i gymmen på skolen to ganger, men folk trodde jeg løp for jeg så sånn ut, sier hun.
Stereotypien om hva løping og løpere tilsynelatende er var like irrelevant for Angelika anno 2014 som den er for oss alle i 2019. Rosa sløyfe-løpet viser at man kan være med på et løp uten å passe inn i noen som helst forutinntatt boks.
– Jeg tror det er viktig å få frem at dette ikke er en hard løpekonkurranse
Mor og datter
Løping har ingenting med hvordan du ser ut eller hvordan du løper, og byr på noe helt annet enn det ytre:
– Det er helt ubegrenset hvor mye positivt og kjekt man kan få med denne aktiviteten, sier Angelika ærlig.
Hun løp Rosa sløyfe-løpet med sin da 70-år gamle mor i Bergen for noen år siden. Rake motsetninger i kropp, men en kjempeopplevelse å få dele, og Angelika trekker frem hvilken mestring det var for moren å delta og så komme i mål på en bedre tid enn antatt.
– Jeg tror det er viktig å få frem at dette ikke er en hard løpekonkurranse, slår Angelika fast.
– Dette er for å vise solidaritet og stille opp og støtte saken. Og så er det jo en spesiell stemning å være med på den rosa gjengen, også for menn.
Måtte bare løpe
Det er lett å sammenligne seg med alle dem man ser og hører om rundt seg, de som allerede har oppnådd det du nå står ved startstreken til. Men er det en ting du kan ta med deg fra Angelika så er det at veien ikke var lett for henne heller, men hun ga seg aldri. Nysgjerrigheten og vitebegjæret gjorde at hun plukket opp «Born to Run», og da «klikket det i hodet mitt», sier hun med latter i stemmen og utdyper engasjert:
– Jeg måtte bare ut å løpe. Og jeg trodde det skulle gå fint, men det gjorde det ikke. Det var tungt, og selv om jeg hadde drevet med spinning så var ikke overføringsevnen til stede i det hele tatt.
Lyktestolpe for lyktestolpe ble etter hvert til tre kilometer sammenhengende som etterlot Angelika i ekstase. Det ga mersmak, som da hun var på et cruise og skulle løpe 20 minutter i strekk.
– Jeg startet på 7 km/h og avsluttet på hårreisende 9 km/h, ler hun.
– Jeg var jo så fornøyd med å løpe det siste minuttet på 9.
Fremdrift
Angelika er ektefølt og genuin. Hun er ærlig og raus, og hun byr uredd på seg selv og erfaringene hun har gjort seg. Hun startet raskt en instagramprofil som ble en viktig motivasjonsfaktor.
– Der søkte jeg mye informasjon fra løpeverdenen som drev meg videre selv når det var tungt, sier hun om hvordan hun oppsøkte informasjon, leste bøker, løp på seg mer erfaring.
– Jeg husker at det var veldig viktig. Jeg blir veldig dedikert når det er noe som interesserer meg; bare sluker alt som er innenfor det temaet, forteller hun og legger til at hun sikkert har lest 55 bøker om løping. Det er den klikken i hodet – interessen blir stor og vitebegjæret ønsker mer.
Åpne øynene
Dette engasjementet gjør også at hun fort føk fremover både i fart og kunnskap. I starten jobbet hun på et privat helsesenter hvor en del sekretærer jogget en del. Angelika slukte alt hun kunne få ut av dem, men det tok ikke lang tid og mange bøker lest før de ikke synes det var så interessant å snakke med Angelika i lunsjpausene lenger.
– Jeg utviklet meg forbi det de kunne relatere seg til, og fikk etter hvert erfaring og kunnskap og da er det lett at man fyker forbi de som er litt mer … normale, ler hun og trekker frem hvor viktig sosiale medier ble for å ikke bli låst i en ensomhet.
– Det er utrolig hva man kan få oppleve om man bare åpner øynene for verden.
– Jeg har brukt uendelig med timer på det. Men det har vært gøy
Isfjellet
Hun har en raushet og et engasjement for mennesker rundt seg. Angelika kommer fra Bergen, men har bodd i Ålesund de siste 14 årene. Der jobber hun som psykolog og er vant til å lytte. Hun plaprer ikke nødvendigvis i vei om ting andre folk ikke er interessert i. Derfor ser ikke disse resten av isfjellet med jobb, kunnskap tilegnet og erfaring løpt.
– Jeg får ofte høre at «alt går så lett for deg», men det gjør det pokker meg ikke, sier hun.
– Jeg har brukt uendelig med timer på det. Men det har vært gøy.
De ser ikke alt arbeidet og veien som er gått – de ser toppen av isfjellet, det uanstrengte. De fine løpebildene som mannen tar og hun selv redigerer. For ikke tro at engasjementet stopper ved løping, Angelika har også latt seg rive med av ting som fotografi og bilderedigering, pinnedyr, akvariefisk (helt til akvariet punkterte og 300 liter vann lå utover stuegulvet), og språk.
– På landsbygda i Hellas hjalp det å kunne lese alfabetet i det minste, forteller hun lattermildt.
Lett å glede
Allsidigheten gjelder så mangt og gir henne så mye glede. Hun kan bli dratt inn i en fin samtale med en servitør på en restaurant over en god vin, eller en god selger i en sportsbutikk som har god energi og et engasjement for varene og aktiviteten som selges.
– Jeg har jobbet mye med å være ærlig med meg selv og om magefølelsen ikke stemmer så må jeg trekke meg unna, sier hun.
Det er når magefølelsen stemmer at hun lar seg fange i gode samtaler og blir engasjert i menneskene rundt seg.
– På testløp for Rosa sløyfe så kommer man i snakk med folk og det er veldig rørende historier om for eksempel sykdommen de har, forteller ambassadøren.
Hun involverer seg og er en støtte der hun kan. Solidariteten blandet med det moren alltid har sagt om henne: «det skal så lite til for å glede deg».
– Jeg synes det er en god evne å glede seg på andre vegne og se andre få det til.
Les også: Hit kommer Rosa sløyfe-løpet 2019…
