Angela Kok har hatt brystkreft tre ganger.
– Det er kanskje en trist historie, men jeg nekter å akseptere det. Så lenge jeg løper, har jeg det bra, sier hun.
– Tre ganger?
– Tre ganger.
– Er det mulig?
– Det er det jeg sier til meg selv hele tiden: Er det mulig?
«Jeg har et fantastisk liv takket være mannen min, et vanvittig bra helsepersonell og alle andre hyggelige mennesker rundt meg», sier Angela Kok, ambassadør for Rosa sløyfe-løpet.
Foto. Sylvain Cavatz
Første gang Angela Kok fant en kul i brystet var hun 37 år. Hun ble ikke videre bekymret. Hun var jo så ung, og hadde aldri hørt om tilfeller av kreft i familien. Hun stakk riktignok innom fastlegen og ble henvist videre, som seg hør og bør, men brevet om innkallelse til mammografi og biopsi kom aldri frem. De hadde flyttet litt på postkassen hjemme.
Så en dag tikket det inn en SMS med påminnelse om morgendagens sykehustime. Hadde hun fått innkallelsen hadde hun kunnet legge møtet i Bergen til en annen dag, nå var det umulig å flytte på det. Hun ringte sykehuset og ba om å få en ny time, hvilket også innebar at hun havnet bakerst i køen igjen og måtte belage seg på flere måneders ventetid. Det var i orden for Angela, fastlegen hadde jo sagt at hun ikke trengte å bekymre seg.
Så ringer sykehuset opp igjen, de har funnet en ledig time om et par dager. Det skulle senere vise seg å være hell i uhell.
Kvalmestillende terapi
Underveis i undersøkelsen merket hun at noe var galt. Det tok utrolig lang tid, overlegen og andre eksperter ble hentet inn, flere prøver ble tatt. Til slutt fikk hun beskjed om at det var femti prosent sjanse for at det var kreft. Etter et par dager ringer sykehuset og ber henne komme inn for en samtale.
– Man skjønner jo med en gang at det ikke vil bli en hyggelig samtale. Det var et sjokk å få beskjeden, forteller Angela.
Men derfra gikk det kjapt. Det var en liten kul, tidlig stadium, lite bekymring, gode prognoser, men grunnet den unge alderen ble hun satt på cellegift og stråling.
Angela var sykmeldt ett år. Til tross for utmattelse og voldsom kvalme fra cellegiften, kom hun seg ut flere ganger i uka. Det hjalp å løpe. Kvalmen stilnet og tankene ble lysere. Kroppen var fortsatt sterk.
– Jeg var heldig og fikk være med i et forskningsprogram med en gruppe damer som trente sammen to ganger i uka. Deretter blir vi fulgt opp i ti år, for å se om det hjelper med tanke på overlevelse og livskvalitet, forteller hun.
Hun gruet seg til hver runde med cellegift, den var nådeløs. Men hun fortsatte å trene med gruppen.
– De fleste damene var eldre enn meg, men de så veldig godt ut. Jeg tenkte, dette er en fin ting.
Det var dager hvor hun følte seg å elendig at hun måtte melde avbud fra fellesøktene.
– Da ringte treneren meg og sa: «Bare møt opp. Du må ikke løpe. Du kan gå eller dra hjem hvis du fortsatt føler deg dårlig, men møt opp og prøv.» Og så fort jeg begynte å løpe, følte jeg meg bedre.
Foto: Sylvain Cavatz
Er det mulig?
Under ett år etter at hun avsluttet den første behandlingen, fant hun en ny kul i samme bryst.
– Jeg fikk en dårlig følelse med en gang, for kulen virket veldig lik den første. Igjen tenkte jeg «er det mulig?».
I løpet av to uker hadde hun tatt alt av tester. På en jobbtur i USA, som skulle avsluttes med en langhelg i New York City, kom den vonde telefonen. Og denne gangen var ikke veien videre like tydelig. Kunne hun takle mer cellegift så kort tid etter forrige behandling? Det var mye frem og tilbake, mye prat, før de landet på en tre måneders kur.
– Det var tøft, men jeg hadde det bra, stort sett, forteller Angela.
I januar i år fant hun den tredje kulen. Nå går hun på etterbehandling og forsøker som best hun kan å holde sykdommen på avstand. Allerede to måneder etter at hun fjernet begge brystene løp hun Sentrumsløpet på 49 minutter.
– Jeg er heldig som kan jobbe som vanlig, løpe som vanlig. Så lenge jeg jobber og løper, går det bra. Får jeg for mye tid til å tenke, er det vanskeligere å håndtere.
På en måte føler hun seg heldig – det kunne vært verre.
– Men samtidig så er jeg jo ikke gammel, det er for tidlig for meg å tenke på at jeg skal dø.
Det er tydelig at sykdommen ikke er noe hun tenker på til daglig, og en slik samtale, hvor hun må fortelle hele historien fra begynnelsen av, er tøft. Men hun ønsker å fortelle. Ikke for at andre skal synes synd på henne, men for å vise at det er mulig å ha et fint og aktivt liv, selv med tre kreftdiagnoser på kort tid.
Ikke lenge etter at vi snakker med Angela, er hun på vei til en internasjonal konferanse i Manchester hvor hun leder en utstilling for SINTEF som hun jobber for i Oslo.
– Jeg er meget travel og har det veldig gøy, forteller hun.
Samtidig trener hun så godt som hver morgen før hun drar på jobb.
Foto: Sylvain Cavatz
Ikke syk, men ikke frisk
Et godt treningsgrunnlag som er blitt vedlikeholdt, selv gjennom behandlingene, har nok hatt mye å si.
– Jeg hadde nok ikke taklet behandlingene like bra om jeg hadde vært i dårligere form. Det har hele tiden vært viktig for meg å være aktiv. Jeg er ikke syk nå, selv om jeg ikke er frisk. Jeg er sprekere og mer aktiv enn mange andre. Kolleger og venner har problemer med ryggen, vondt i nakken, stiv i hofta – alle har et eller annet problem. Jeg har det bra takket være treningen. Det er viktig å ikke gjøre seg sykere enn det man er, sier hun.
Om høsten deltar hun gjerne på 10 for Grete, Bygdøymila og selvfølgelig Rosa sløyfe-løpet. Om vinteren er det mye skigåing på Sjusjøen og i Sørkedalen. I oppveksten i Hong Kong gikk det mest i svømming og tennis, men hun deltok også på skolens løpegruppe. På universitetet i London ble treningen byttet ut med festing i noen år. Vi har vel alle en slik periode. Tungpustet på toppen av ei trapp i en alder av 21, innså hun at hun måtte plukke opp løpingen igjen, og da hun startet med doktorgraden sin i Genève, var hun godt i gang. I løpet av 20-årene løp hun flere maraton.
– Jeg har alltid bodd i storbyer, men jeg lærte meg faktisk ikke å sykle før jeg var 25, ler hun.
Grunnen var dårlig kollektivforbindelse mellom leiligheten og jobben i Genève. Kun to år etter sykkeldebuten gjennomførte hun sin første triatlon.
– Jeg er ganske dårlig, men skikkelig glad i det, og drømmer litt om å prøve enn fulldistanse Ironman. Sykkeletappen skulle bare vært litt kortere, og svømmeetappen gjerne litt lengre, ler hun.
Foto: Sylvain Cavatz
Ikke kast bort livet
Sykdommen har gjort at hun i blant kan føle på en redsel.
Men først og fremst er hun er uredd: Flyttet hjemmefra som 14-åring for å gå på skole i England, bodd i flere andre land, tatt en doktorgrad, lært seg språk, lært seg både skigåing og sykling som voksen.
Sykdommen gjør også at hun i blant kan føle seg svak.
Men stort sett er hun sterk: Løpt flere maraton, trent gjennom hele behandlingsperioden fordi hun vet hun vil føle seg bedre. Snakker åpenhjertig om de tre rundene med kreft, selv om det åpenbart er vanskelig.
– Jeg liker utfordringer, jeg liker å oppnå ting i livet, og nå har jeg merket at livet er veldig kort. Man må ikke kaste det bort.
