Et smilende omslag betyr ikke at boken er uten tragedie, sårbarhet og mot. I boken om Louise Skak er det «en lille løpetur» som gir henne kraft mot kreften.

Tekst og foto: Tonje Lien Wold

I en sprudlende kropp som like gjerne løper korte som lange distanser, hører Louise Skak og masse livsglede hjemme. På de tolv årene hun har bodd i Norge har dansken hatt brystkreft, fornorsket uttalen, og funnet sitt drømmehus i Ålesund.

I hele trevde år har 45-åringen hatt et lidenskapelig forhold til løping. Om det er en kort tur, en lang tur, eller kanskje Singapore Marathon som google sa gikk av stabelen kun fire timer etter hun landet i byen på en jobbreise.

Dette er frihet, til å løpe og leve, og å være seg selv. En identitet det aldri har vært tvil om, selv da hun lenge lå på sykehus for å fjerne alt – eggstokker, livmor og brystene.

– Jeg har ikke opplevd at bryster er noe som gjør om jeg er et godt menneske eller et dårlig menneske. Altså, tvert imot. Sånn ser jeg nå bare ut, tenker jeg. Identiteten min sitter jo ikke i brystene.

Hun forteller om sårbarhet, løpeglede og alt hun er på grunn av, og til tross for, bagasjen. Utad ser hun kanskje bare positiv og løpeglad ut, men det omslaget forteller bare en brøkdel av historien som følger.

Tynn hud

Når Louise snakker er det ikke bare med ord og stemme, det er med innlevelse.

Hun fremfører det hun sier, med et lite spark når noe er på huet og rævva ut, og med «wow» og banning når hun blir engasjert.

Når hun snakker om løping så bobler det fra tærne som tripper, gjennom kroppen og ut gjennom øynene. Det er akkurat som om huden hun mener ble tynnere etter cellegiften, faktisk ble det. Det er ingenting som holder de store følelsene inne, men heller ikke ute. Da blir de små øyeblikkene i livet store, mens de store blir litt mindre, litt mer håndterbare.

– Jeg vil gerne være et eksempel på at alle kan løpe, og at vi kan løpe med den historien og den kroppen vi har. Det er tusenvis av løpestiler og det er tusenvis av mennesker som har hver sin historie. Om den bagasjen vi har tatt med oss er to eller femten år gammel, så kan vi løpe. Det kan vi alle sammen. Og det elsker jeg. Jeg synes det er så fantastisk.

Bagasje

Brystkreft er mer enn noen uker eller måneder på sykehus. Mer enn hår som midlertidig faller av og bryster som fjernes for godt.

Mer enn det som fjernes – det er også alt som skal bli med deg videre.

Bagasjen Louise fikk med seg inkluderte overgangsalder over natten, hud som endret seg, risikoen for benskjørhet, spørsmål om barn og frysing av egg.

De store avgjørelsene du blir konfrontert med, både i løpet av en kort periode og attpåtil midt i en personlig tragedie.

– Er det ikke det ene så er det jammen det andre. Men heller ikke det skal få lov til å ta meg, sier hun og ler.

Louise utstråler energi uansett hvilket tema vi snakker om. Med henne er veien fra det tragiske til håpet kort – gjerne bare en løpetur unna. Å være ambassadør for Rosa sløyfe-løpet er meningsfylt fordi det tilfører håp, mestring og glede til en tragisk situasjon.

Ikke mer sykehus

Det er en genetisk feil i familien som har krevd så mye på få år. Den to år eldre søsteren fant en kul i brystet. Det gjorde at Louise også sjekket seg, og også fikk diagnosen, 38 år gammel.

– Det var bare å få det fjernet. Først gikk brystene, og så eggstokk og deretter livmor. Det var helt hinsidiges, det er nesten så jeg ikke orker å tenke på det. Jeg var innlagt i jeg vet ikke hvor mange uker, og jeg var så lei av sykehus og undersøkelser. Det tror jeg også er årsaken til at jeg ikke har valgt å få brystene rekonstruert, for jeg klarte ikke mer. Jeg hadde ikke lyst til å være på sykehus mer.

Louise tok med seg bagasjen, sjekket ut og bestemte seg for å leve med de nye premissene og sitt nye perspektiv.

– Nå etter åtte år så tenker jeg at jeg savner det jo ikke, sier hun og ler, fornøyd med å slippe gnagsår av en sports-BH som ikke passer.

– Vi skal være trygge på oss selv og det blir vi av helt andre ting enn store pupper. Tror jeg.

Nyforelsket

Den forelskelsen som lyser i de blå, kvikke øynene hennes er typisk for den nyfrelste 40-åringen som etter en livsstilsendring har funnet løpegleden. Men for Louise er det en livslang kjærlighet som kom før noe annet. Det startet på språkreise i England som 15-åring at hun knytte skoene for et ukomplisert møte.

– Det var ikke for å mestre noe. Det var mer «jamen, jeg har jo tid, så da kan jeg lige godt løpe en tur», sier hun på fornorsket dansk.

– Så da begynte jeg å løpe på morgenen fordi jeg synes det var deilig.

Etter siste operasjon og uker på sykehus ønsket hun tilbake til det ukompliserte ved løping, og til denne livsledsageren. Det var ikke helt tilbake til scratch for utgangspunktet hennes var godt. Men fra hun fjernet brystene i juni 2013 tok det et helt år å komme tilbake.

Offentlige dusjer

Samtidig startet hun med styrketrening som ble en positiv opplevelse for mestring, styrke og løping, men også det første møtet med offentlige dusjer.

– Fuck man, jeg skulle inn og ta en dusj, uten brystene mine, og jeg kan huske at det var litt grenseoverskridende. Men de på treningssenteret var gode. Når blikket faller på brystet mitt, så tenker jeg det går hundretusenvis av tanker gjennom folks hoder. Men så er det jo bare sånn det er fordi …

Og så drar Louise ned glidelåsen på jakken og trekker opp t-skjorta. Arrene er pent grodd og hun har pyntet med en tatovering, men brystkassen er fortsatt det hun beskriver som en guttunges.

– Det er så viktig for meg å fortelle at hvordan vi ser ut ikke trenger å være særlig viktig, vel? Det er så mye annet i verden. Og alle kan løpe, uansett.

I morgen løper du ti

Uansett hvor forelsket du er, så kommer det noen tøffere dager. Hun forteller at de dagene sier familien til henne at du kommer deg ut, Louise. Det gjør ingenting om du går i dag, eller om du kun løper tre kilometer. Skit med det, i morgen løper du ti.

– Aktivitet er nå aktivitet, og så kommer jeg meg ut. Om det blir litt kaldt, det gjør ikke noe. Jeg snur ikke når jeg først har kommet meg ut.

Løpingen er hennes trofaste følgesvenn. Med sine opp- og nedturer, kalde morgener og solfylte ettermiddager, raske turer og lange, rolige turer. Løping kan ta deg litt nærmere følelsene om du lar den, gjøre at du kjenner på at huden blir litt tynnere.

– Det kan godt være at jeg er robust, men også veldig sårbar. Det er to motsetninger, men de går hånd i hånd. Noen neglisjerer det og tør ikke kjenne på det, reflekterer hun.

– Shit man, det kan godt hende jeg er sprudlende og har masse energi, men jeg har også bagasje som gjør at det er litt mer tyngde enn bare «hun dama der som springer». Men jeg har vært så heldig at jeg stadig er her, og jeg kan komme meg ut. Alternativet er bare så trist.

Livbøye

Det er mye historie på en liten familie. I tillegg til søsteren og Louise, så har brorens kjæreste hatt brystkreft, og i mars i år var det faren som var kreftsyk. Louise kom seg med reiserestriksjoner til Tyskland hvor de andre i familien bor, og var alene med faren den morgenen han sovnet inn.

– Det at jeg var der, er også noe jeg tar med meg. Det er veldig spesielt. På ettermiddagen sa jeg til mamma at «vet du, nå tror jeg at jeg trenger å løpe en lille tur», og så gjør jeg det.

Det er en slags livbøye å ta på seg løpeskoene og komme seg litt ut. Få tankene sortert.

Den rosa oktobermåneden er kommet, og stemmen hennes brister når hun sier at det er for farens skyld at det var viktig å være ambassadør akkurat i år.

– Pappa skal vite at han har kraft som gir oss så mye, og det kommer den alltid til å gjøre. Han er ikke med, men han er sammen med meg i det her, også fordi det er så kort tid siden.

Louise er det sprudlende og glade omslaget på en bok som tar deg nært og dypt inn i hva det vil si å møte motgang. Og hva som skjer når du blir tynnhudet og modig sårbar.

– Lige presist i år så synes jeg det er fint å få stå i rosa og være bildet på at kreft kan komme og spise deg, men kreft kan også gi deg kraft til å være ute og springe og kanskje gjøre noe for andre.