De hadde trent på samme treningssenter i mange år, gått på de samme gruppetimene. Plutselig en dag dukker den ene opp uten hår. To år senere befinner også den andre seg i samme situasjon. Men de fortsatte å møte opp på gruppetimene.
Det er nok av skrekkhistorier om kreft der ute. Dette er – når alt kommer til alt – en gladsak.
Hjemme på kjøkkenet til Barbro Løhre er det lyst og trivelig. Barbro er visstnok elendig på å trakte kaffe, så familien har kjøpt henne en kaffemaskin som hun nå står og trykker på.
Venninnen Vivian Haverstadløkken kommer inn døra, rett fra trening. Begge ser uforskammet spreke ut. Solbrune, blide. Kun en kompresjonsstrømpe på armen røper at noe muligens ikke er helt som det skal.
Men det kunne vært så mye verre.
Hva kan jeg gjøre?
Barbro fikk brystkreftdiagnosen i april 2014. Hun visste med en gang at hun måtte gjennom full pakke, som hun kaller det: 16 cellegiftbehandlinger på et halvt år, etterfulgt av stråling. Brystet ble fjernet, og det ble også alle lymfekjertlene i armhulen da de fant spredning der.
Kort tid i forveien hadde hun sett moren lide seg gjennom samme sykdom helt frem til hun døde av den. Nå stod Barbro i det selv, og hennes første tanke var: «Hva kan jeg gjøre for å holde meg mest mulig på beina gjennom hele sykdommen, og forhindre senskader?».
– Jeg satte i gang med å ringe rundt og google. Snakket med sykehus, kreftleger og fikk til og med kontakt med en amerikansk professor, som hadde forsket på faste i forbindelse med cellegiftbehandling, forteller Barbro.
Dette med fasting er noe både Barbro og Vivian har forsøkt med hell: Å faste to–tre dager før hver cellegiftkur. Forskning har vist at friske, sultne celler går i dvale og får et beskyttende lag rundt seg, hvilket gjør at de ikke tar opp cellegiften, mens kreftcellene tar inn alt. Det var jo verdt et forsøk.
– Jeg leste om trening og ernæring, og snakket med flere som mente at fysisk aktivitet kunne redusere senskadene, forteller Barbro.
Det var særlig fatigue hun var redd for å bli rammet av – utmattelse etter kreftbehandling, noe svært mange sliter med. I dag er energinivået på topp.
– Jeg har alltid trent, men jeg har aldri vært så mye i aktivitet som jeg har vært de siste tre–fire årene, og gjennom hele sykdomsperioden. Jeg begynte på topp, og så gikk det naturlig nok gradvis nedover, med roligere trening en periode, men jeg drev med et eller annet fysisk hver dag, forteller hun.
Selv de dagene hun skulle ha cellegift gikk Barbro tur retur sykehuset, og dagen etter var hun alltid ute i skogen i to timer. Hopp-og-sprett-timene på Elixia ble det dog mindre av, til fordel for yoga og pilates.
Prinsessen med erten
I februar 2015 fant Vivian det hun kaller ei lita ert i det ene brystet, og følte seg flink da hun dro til sykehuset for å sjekke det med en gang.
Legen var overbevist om at dette var en bindevevsknute og gjennomførte bare to av tre trinn i den obligatoriske prosedyren; mammografi og ultralyd. Biopsi var strengt tatt ikke nødvendig. Knuten ville vokse og deretter gå bort av seg selv. Vivian gikk rundt og kjente erta vokse, etter hvert begynte det å gjøre vondt.
Ett år senere, i februar 2016, var hun tilbake på sykehuset, og denne gangen var beskjeden av en helt annen art. Plutselig var det snakk om en kreftsvulst på åtte centimeter, radiumhospital, fjerning av bryst, cellegiftbehandling. Ikke nok med det, det var en såkalt trippelnegativ brystkreft.
Heldigvis responderte Vivian bra på cellegiften. Allerede etter første behandling var svulsten redusert til to centimeter. I dag er hun så godt som frisk.
– Jeg er overbevist om at grunnen til at jeg har hatt så få bivirkninger er at jeg har trent gjennom hele perioden, og ikke minst at jeg hadde et grunnlag. Det må være utrolig tungt å begynne med trening når du i tillegg skal i gang med cellegift.
– Det er mange som sier at «bare jeg blir ferdig med behandlingen, så skal jeg begynne å trene». Nei, begynn med en gang. Bare kom deg ut å gå en tur, det holder det, legger Barbro til.
Kontroll på egen kropp
Lillehammer-jentene er enige om at det var avgjørende å ha et sted å gå til under sykdomsperioden.
– Alle de andre vennene mine var jo på jobb, så det å gå til Elixia, være i et friskt miljø, møte mennesker, være i aktivitet – det var viktig. Det er også lettere å komme i gang igjen når man skal begynne i jobb også, sier Vivian.
Da hun ble sykmeldt spurte hun legen hvor mye og hvor hardt jeg kunne trene, og fikk svaret «tren alt du orker, men gi 80 prosent av maks». Og Vivian trente. Både styrketrening og gruppetimer.
– Det var et lite kick å være på powerstep-timene, og merke at du er i bedre form en 25-åringen bak deg, selv på cellegift. Det å føle at du har en slags kontroll på behandlingen og kontroll over egen kropp var viktig. Jeg følte, til tross for sykdommen, at det var jeg som styrte hvordan kroppen min oppførte seg, poengterer Vivian.
En annen viktig ting damene trekker frem, er at de ikke ble pakket inn i bomull av familie og venner.
– De skjønte at jeg tålte en trøkk, siden de så meg i treningstøy ute i skauen. Man ble ikke sykeliggjort. Livet gikk sin vante gang, det likte jeg, forteller Barbro.
Rosa sløyfe-løpet
Barbro er aktiv i Brystkreftforeningen i Lillehammer og ser behovet for at kvinner som har eller har vært gjennom brystkreft – og også pårørende – får muligheten til å møtes, føle støtte og samhold, og utveksle erfaringer.
– Jeg tror at Rosa sløyfe-løpet bidrar til å sette fokus på noe som så mange strever med. Senskader er ikke nødvendigvis synlig utad. Jeg har stått på stand under Rosa sløyfe-aksjonen i to år nå, og jeg opplever at veldig mange kommer bort bare for å prate. Her tror jeg også at Rosa sløyfe-løpet spiller en viktig rolle. Det er samlende.
