Som barn hatet Ingrid Kathrine Hemmingsen å løpe. Etter at 54-åringen fikk brystkreft bestemte hun seg for aldri å gi opp – og lære seg å løpe.
– Hver gang jeg skulle ut å løpe, så skulle jeg, som alle andre, løpe fort og langt. Og hver gang tenkte jeg at dette klarer jeg ikke. Jeg var lat, jeg orket ikke. Det var ikke noe artig for meg. Det var et slit for mamma og pappa å få meg på tur, men jeg ble med.
Som 42-åring var Ingrid Kathrine Hemningsen en travel karrierekvinne. Hun hadde to barn på 11 og 14 år, var oppmann på barnas fotballag og jobbet mye. Alt gikk i ett. Jobben som økonomisjef krevde sitt, og ved siden av tok hun lederutdanning ved Handelshøyskolen BI.
– Da ungene ble litt større kunne jeg bygge videre på karrieren min. Samme dagen som jeg fikk tilbud om jobben som konsernregnskapssjef, fikk jeg også beskjed om at jeg hadde kreft, forteller Ingrid.
Året med cellegiftbehandling, stråling og medisinering var beintøft, og ikke alt gikk som planlagt.
– Medisinen gjorde at jeg fikk nedsatt hjertefunksjon, så jeg måtte bryte behandlingen og gå på hjertemedisin. Da hjertet ble bra igjen forsøkte jeg på nytt med medisinene, men det samme skjedde igjen, forteller Ingrid.
Selv om hun til slutt ble friskmeldt fra kreften, har hun senskader som hun må leve med resten av livet. Hun fikk sekundært lymfeødem, som kort fortalt er en kronisk hevelse i venstre arm.
– På grunn av lymfeødem fikk jeg masse alvorlige infeksjoner. Jeg måtte legges inn på sykehuset for å få intravenøs antibiotika, gang på gang, forklarer Ingrid.
De små turene
For 14 år siden, da hun gjennomgikk kreftbehandlingen, tenkte Ingrid konstant på to ting: Hun ville komme tilbake til jobben og få tilbake til sin gamle fysiske form.
– Jeg var andpusten bare av å gå opp en liten stigning. Det føltes som jeg manglet oksygen, minnes Ingrid, og tilføyer at på den tiden snakket ingen med henne om hvordan hun kunne komme i bedre form.
– Lytte til kroppen? Jeg kjente ikke igjen kroppen min, hodet mitt kjente ikke igjen det som er fra halsen og ned. Jeg ante ikke hvordan jeg kunne lytte til en kropp som var helt på felgen. Hodet ville, men kroppen fulgte ikke med.
Underveis i behandlingen bestemte Ingrid seg for å gå tur hver eneste dag. Dagene etter cellegiftkurene var så tunge at hun kun klarte å komme seg bort til nabogata, for så å snu og gå tilbake.
– For meg var de turene som en maraton, sier Ingrid.
Men hun ga seg ikke.
– Til slutt visste jeg hvilke naboer som skifter gardiner, hvem har hund og hvem har katt, hvem er hjemme på dagen. Jeg var lei av å gå de samme gatene, men det var det jeg klarte, husker Ingrid.
Idéen om å begynne å løpe kom til Ingrid litt tilfeldig. To måneder etter at hun ble ferdig med kreftbehandlingen så hun annonsen i lokalavisa hvor det sto «Løpekurs, lær å løpe uten belastningsskader». Selv om kroppen hennes fortsatt var dårlig, tenkte hun at dette kunne være noe for henne.
Ingrid ville lære seg å løpe.
Venner for livet
– Det tok meg tid å innse at trening er min egen behandling, både for kroppen og toppen. Dessverre tenker mange nordmenn at hvis man ikke er på jobb på grunn av helsen, så bør man være hjemme, sier hun.
Fire år etter kreftdiagnosen og nesten tre år etter de første løpeturene, bestemte Ingrid å melde seg på sin første løpskonkurranse – mila på Midnight Sun Maraton. I tillegg overtalte en kollega henne til å bli med på Tromsøkarusellen. Baktanken var å trene mot MSM, men å ha startnummer på ga henne mye mer.
– Jeg husker godt den mestringsfølelsen da jeg løp Folkeparken 7 km. Jeg klarte å fullføre løpet uten å gå ett eneste skritt. Det var utrolig motiverende, smiler Ingrid.
Ikke lenge etter begynte ei venninne å snakke om at Ingrid burde bli med på trening med lavterskel-løpegruppen Northern Runners. Ingrid nektet, overbevist om at hun ikke var i bra nok form. Da May Liss Hårstad Wasmuth holdt et nybegynnerkurs for løpere, bestemte Ingrid seg likevel for å prøve. Men, dette satt såpass langt inne at hun overtalte ektemannen Bjørn Are til å bli med som moralsk støtte. Den økta endret mye. Hun fant sine medløpere, og han fant sine.
– Vi hadde begge progresjon, uten tvil. Det var utrolig bra fysisk for kroppen, og jeg fikk også venner for livet. Det hadde aldri blitt halvmaraton på meg hvis det ikke hadde vært for Northern Runners og baktroppen, forteller Ingrid.
Hun trener mye med «den ypperste baktroppen», som May Liss kaller det. I løpegruppen er det stort fokus på det at alle får motivasjon til å komme på trening, ikke bare de raskeste.
Ingrid løper stort sett med andre løpere, men når hun er på hytta tar hun gjerne en langtur alene eller med Bjørn Are. Paret støtter hverandre i treningen og drar hverandre med ut. Hvis regnet pisker ute og det er surt og kaldt, kan den ene ymte frempå om å stå over fellestreninga, men da vil alltid den andre kontre: «Kom igjen! Vi avtalte det».
Drømmer om å fortsette å løpe
Ingrid har deltatt på flere løp, blant annet krevende løyper i terrenget og to halvmaraton. Løpedrømmen er å løpe mila under én time. Persen tilsier at det bare er fire minutter forbedring som skal til, og hun smiler når hun forteller om det løpet i Trondheim. Hun vet at det er mulig å løpe fortere under forutsetning at hun klarer å holde seg frisk, skadefri og klarer å trene jevnlig.
– Målene handler ofte om å forbedre en tid, men det har vært så mange nedturer at det viktigste for meg er å kunne løpe, sier Ingrid.
Hun vet at planene nok en gang kan bli ødelagt av en sykehusinnleggelse, infeksjon eller operasjon. Flere ganger har hun måttet starte helt på nytt igjen,
– Sykdom kan ikke ta over livet mitt, men jeg må ta hensyn til senskader, og jeg tror jeg har lært meg å leve med dem på en god måte, sier Ingrid bestemt.
For henne trening er alfa og omega.
– Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg kunne jobbe 100 prosent og hatt karrieren som jeg skulle ha, men sånn ble det. Jeg har likevel et bedre liv i dag, fordi jeg er mye mer fysisk aktiv enn før jeg ble syk. Det er helt sykt å si det, men sånn er det. Trening har gjort en stor forskjell i livet mitt.
