Først fikk storesøster Jorunn brystkreft. Så mamma Johanne omtrent samtidig. Da Trude Fredriksen Loland noen år senere fikk samme diagnose selv, kom frykten for å påføre familien enda mer smerte. Nå gleder hun seg til å delta i Rosa sløyfe-løpet i Kristiansand 7. oktober. Med eller uten rosa tyllskjørt.
– Da vi fikk beskjed om Jorunns brystkreft i 2013 gikk det seks uker, så skulle mamma i bassenget. Hun kjente en stor eggformet kul. Hun sa ikke noe, men fikk henvisning og beskjed om at det var kreft. Det var fryktelig tøft. Når du hører ordet kreft…
Setningen blir hengende litt i luften, før hun fortsetter:
– Redselen for at de skal dø fra deg. Vi var allerede redde for Jorunn. Nå måtte vi dele oss og følge opp begge. Når den ene var med Jorunn var en annen med mamma, med på behandling, operasjoner, eller bare være der.
Trude Fredriksen Loland forteller rolig. Historien handler om en sammensveiset familie, og mange prøvelser.
– Pappa døde etter at de hadde fått diagnosen, heldigvis i troa på at både mamma og Jorunn ble friske. Men bare noen uker etter at han døde fikk vi beskjed om at Jorunn hadde uhelbredelig kreft.
«De årene det var så bratt», skrev mamma.
– Vi sto litt på en knivsegg, sier Trude.
I 2017 døde Jorunn, bare 49 år gammel. Hun rakk akkurat å få med seg jula. Trude har kjære minner om søsteren og er takknemlig for at familien fikk lov å være nær også den siste tiden.
– Vi byttet på å være hos henne gjennom både natta og dagen. Hun var aldri alene. Det var en veldig tøff tid, men også en fin tid å se tilbake på, merkelig nok. Vi visste at hun ikke ble frisk, men å få være nær henne var godt. Jorunn var ikke redd for å dø, hun var veldig rolig og hadde innfunnet seg med situasjonen, forteller søsteren.
Fikk litt panikk da
Så fikk Trude brystkreft selv, i 2021. Hun tenkte at mammografien var ren rutine, siden Jorunn hadde vært syk. Vanligvis ble det også tatt ultralyd, men ikke denne gangen. Det reagerte hun på og insisterte på å få ultralyd, men måtte stå på for å få gehør. Med søsterens skjebne friskt i minne ga hun seg heldigvis ikke.
– Takket være denne ultralyden oppdaget de kreften, som mammografien ikke hadde vist.
– Hvordan opplevde du å få kreftdiagnosen etter at både mor og søster hadde gått gjennom sykdommen, og søster døde av den?
– Da sykehuset ringte og ba meg komme ned, skjønte jeg det. Jeg fikk litt panikk da, men sa ikke noe til noen. Jeg fryktet at jeg nå skulle være den som påførte mine nærmeste den samme følelsen som jeg hadde hatt da de andre var syke.
En sorgreise
Trude er gift og har to voksne barn på 23 og 28 år. Og, livets glede; hun er nettopp også blitt bestemor til ei lita jente!
– Hvor er du ellers i livet?
– Da jeg ble syk, var jeg opptatt av å komme tilbake i hundre prosent jobb som pedagogisk leder i en barnehage. Men jeg har måttet fire på kravene mine, og dette er en fryktelig sår prosess. Man har så høye krav til seg selv og vil bare tilbake. Jeg var i gang med master i ledelse da jeg ble syk, skulle videre og ha karriere. Jeg ønsket meg veldig tilbake i jobb, så at det ikke går er en sorg. Jeg er også gammel turntrener, har holdt på med hester og være veldig aktiv i mitt tidligere liv. Behovet for fortsatt å kunne dra lasset litt og føle at en bidrar og er til nytte er veldig stort, sier 51-åringen.
Nå er hun oppe i 30-40 prosent jobb og er stolt over det. Samtidig vil hun så mye mer. Men, som så ofte for kreftrammede: Erkjennelsen av at hvis hun gjør for mye, får hun ikke til noen ting. Balansen mellom lyst og faktisk mulighet er vanskelig.
Som sankthans og julefeiring
Det hun garantert har lyst til, og skal få til, er å delta i Rosa sløyfe-løpet. Dette er en sånn begivenhet som familien har gjort sammen flere ganger.
– Det var mamma som dro oss med første gangen. Hele storfamilien. Barnebarn, svigersønner og svigerdøtre, stort og smått. Alle stiller sammen. Rosa sløyfe-løpet er en veldig fin synliggjøring av brystkreftsaken. Jeg skjønte da hvor utrolig mange pårørende, kjente og venner som var der for å støtte, og hvor utrolig bra det er for alle å ha en felles samlingsplass. Ikke bare de kreftrammede, men også de rundt.
Sørlendingen beskriver Rosa sløyfe-løpet som sankthans og julefeiring på en gang. Et rosa folkehav med stor stemning, liv og røre, folk som heier og er blide og fornøyde. Et festlig arrangement, selv om det har en alvorlig undertone.
– Må man løpe?
– Jeg vet ikke hvor mange spørsmål jeg har fått om det. Nei: Man må ikke løpe. Du kan komme i rullestol og bli trillet, du kan sitte på ryggen til noen eller gå rundt. Ta med barna eller vennegjengen og kom! Og hvis du tenker at du ikke kjenner noen, så trenger du ikke ha noen kjente der for å støtte en god sak. De aller fleste kjenner eller vet om noen som har blitt rammet av brystkreft. Rosa sløyfe-løpet handler om solidaritet, at de som blir rammet, ikke skal føle seg alene. Og om å samle inn penger til livsviktig forskning.
7. oktober går Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Kristiansand. Trude er klar, og gleder seg. Kanskje stiller hun i rosa tyllskjørt, som hele styret i lokallaget har gjort tidligere?
– Å kle seg i rosa er en greie. Men rosa tyllskjørt? Ikke helt min greie. Samtidig har man det ikke gøyere enn man gjør det selv, og i etterkant av sykdommen er jeg ikke så selvhøytidelig lenger. Så hvem vet, kanskje de får lurt på meg et tyllskjørt?
Mamma spurte om jeg var redd
– Kan du beskrive kreftreisen?
– Det var et veldig sjokk, og jeg tror nok egentlig jeg tenkte at det skulle gå samme vei med meg som med min søster. Det var en frykt som satt lenge i. Jeg hadde fulgt Jorunn, og det de sa om hennes situasjon viste seg jo å ikke stemme.
Men så blir du kastet inn i behandlingen og blir etter hvert så dårlig at du ikke har overskudd mentalt ut over å klare deg minutt for minutt. Jeg ble veldig dårlig. Operert to ganger, først fjernet de svulst, så to uker med saltvann, så operasjon for gjenoppbygging av brystet. Deretter seks uker før cellegift, så sårene kunne heles. Jeg ble veldig dårlig av cellegiften. Den brøt kroppen ned fullstendig, og jeg begynte først å komme meg få dager før neste kur. Den kuren var tøff, fytti!
I denne perioden gjorde venndølen det hun skulle, men hadde ikke krefter til mer enn å klare seg gjennom dagen.
– Jeg husker mamma spurte om jeg var redd. Men jeg var ikke det. Jeg hadde ikke overskudd, det var som om kroppen konsentrerte seg om å komme gjennom.
Tobarnsmoren så fram til å begynne å trene igjen, hun hadde tross alt vært veldig aktiv. Så kom dagen etter siste strålebehandling. Trude hadde tatt med kake til legene og var så fornøyd med at hun var ferdig med behandlingen. Så kom hun hjem, og kom ikke ut av senga.
– Da slo alt ut på en gang. Det var som en flodbølge. Kroppen var fryktelig nedbrutt, og jeg slet lenge. Men jeg tenkte at jeg skal bare gjennom dette, og så tilbake til livet mitt som før.
Slik gikk det altså ikke.
Et liv før og etter
– Det er et liv før og et liv etter sykdommen. En storm for både hode og kropp. Du skal anerkjenne og bearbeide og slå deg til ro med hvordan det er, og at du må bli flinkere til å lytte til kroppen.
– Jeg kunne gå ut noen ganger, men kom til utkjørselen og måtte snu. Viljen var der, men kroppen ville ikke. Jeg måtte bygge meg opp igjen gradvis.
Hun takker barna og mannen, resten av familien og venner for uvurderlig støtte.
Da hun var redd hun ikke skulle komme seg ut i skogen igjen, bar mannen henne ut til bilen så de kunne kjøre tur og kjenne lukten av naturen. Og da hun tok seg sammen for å verne familien fra hvordan hun egentlig hadde det, var datteren der:
«Tror du ikke jeg ser hvor dårlig du er. Det er verre for meg at du ikke sier det til meg, enn at du sier at du er veldig dårlig.»
– Datteren min følte seg utenfor. Jeg tok meg sammen, men hun så og skjønte. Det nyttet ikke å skjerme. Hun var 20 år da. Sykdommen rammer ikke bare en selv, men også familien. Men det er viktig for den som er syk å ha folk rundt seg.
Redd for å bli glemt
– Hvordan har familiens krefthistorie og det å ha mistet en søster påvirket deg og livet ditt, før og etter egen diagnose?
– Jorunn var eldst, og man ser jo opp til sin storesøster. Vi vokste tettere og tettere sammen. Vi fikk barn med få ukers mellomrom. Jorunn var ei som hadde bein i nesa og visste akkurat hvordan hun ville ha det. Vi alle gikk til Jorunn når vi lurte på noe eller trengte råd. Skulle vi pusse opp, ringte vi Jorunn. Var vi frustrerte, ringte vi henne.
– Jorunn knyttet bånd, det var hun som inviterte og samlet familien. Å miste den som var overhodet i søskenflokken var tøft. Alle rollene i søskenflokken forskyver seg når en i flokken dør. Jeg var ikke forberedt på det. Men å ha opplevd tap på den måten gjør noe med tankesettet ditt og hva du syns er viktig i livet. Vi samles så mye vi kunne, og vi snakket mye. Jorunns redsel var at hun skulle bli glemt, hun var redd for det. Men det blir hun jo ikke!
– Og så?
– Etterpå – du prøver så godt du kan. Man blir i en flytsone en periode, hvor hverdagen er der og springer videre, det er jo ingen ting som stopper opp. For oss har det vært viktig å finne på ting sammen med familien.
Aktiv i lokallaget
Brystkreftforeningen ble en sånn ting, og mamma Johanne var døråpner:
– Man er så mange individer som opplever det samme, men håndterer det forskjellig. Der jeg helst ikke ville snakke om eller høre om, var mamma motsatt og ønsket å engasjere seg. Gjennom Brystkreftforeningen engasjerte hun oss til å stå på stands, selge lodd og delta. Og nå sitter jeg selv i styret i lokallaget i Agder, som sekretær.
– Medlemmene i foreningen vet hva du snakker om og har opplevd noe av det samme som deg. Før hadde jeg en forestilling om at alt dreide seg om kreft. Men det er akkurat det det ikke gjør. Her kommer du sammen med andre som kan anerkjenne og se hverandre – et flott og positivt fellesskap som har enormt stor verdi for meg.
Delta på et av årets Rosa sløyfe-løp her.
