Med fysisk aktivitet som hjertesak beviser Torunn hvordan livet kan endre seg om man bare prioriterer det.

Torunn Brandvold, ambassadør for Rosa sløyfe-løpet på Lillehammer, sitter på bussen i det telefonen ringer. «Passer det nå?» spør jeg.
– Ja, jeg er akkurat ferdig med en løpetur med en venninne og er på vei hjemover, sier hun.
Hjem er Lillehammer hvor Torunn flyttet etter en periode i Oslo for å komme nærmere naturen, og nærmere familien på Vinstra. Her er hun fri til å gå i fjellet, løpe, svømme, gå på rulleski, arrangere testløp for Rosa sløyfe-løpet og mange flere aktiviteter.
– Jeg synes det er artig å holde meg aktiv, forklarer hun beskjedent.

– Det har vært en stor terskel for meg å bli med på løp

Postitive opplevelser

Hjertesaken til Torunn er fysisk aktivitet og å gjøre det til et tilgjengelig og naturlig valg. Rosa sløyfe-løpet deler disse verdiene, og derfor er hun så glad for at dette løpet finnes.
– Det har vært en stor terskel for meg å bli med på løp, og det er så viktig at jenter ikke er redde for å bli med, sier hun med et stort engasjement.
Hun trekker frem at det er veldig sosialt og at arrangementet rundt er med på å ufarliggjøre for dem som er nye med løp.
– Det står noen og tar deg imot når du kommer i mål, sier Torunn og utdyper videre hvordan alle blir heiet på, og alle blir sett.
– Det tror jeg gjør at flere opplever en positiv opplevelse og fortsetter å trene og være fysisk aktiv, sier hun bestemt.
På testløpet i Lillehammer hadde det kommet ei fra Ringebu – helt alene, aldri vært med før, men har satt seg et mål og bestemt seg for å være med.
– Det synes jeg er tøft gjort, sier Torunn.
– Hvis vi kan få én person til å bli mer fysisk aktiv så er det en stor seier. For folkehelse og for en sjøl.

Veien ned

Det er i fjellet hun føler seg mest hjemme, men det var ikke alltid sånn. Da hun bodde i Oslo jobbet hun i styret i en barnehage hvor det ble altfor mye overtid.
– Jeg trente ikke, var ikke fysisk aktiv overhodet, sier Torunn.
– Jeg følte ikke jeg hadde overskudd eller energi til å være det. Jobbet altfor mye og endte med at jeg gikk på en skikkelig smell.
Hun ble deprimert og skjønte at dette måtte hun gjøre noe med. Det ble tydelig for henne hvor enkelt det er å bortprioritere trening og fysisk aktivitet fordi man føler man ikke har overskudd, men trekker frem at det bare er en nedadgående spiral.
– Nå bruker jeg veldig mye fjellet og naturen, forteller hun enkelt.
– Det er viktig for meg.

Veien tilbake

Førsteinntrykket Torunn gir fra seg er ei som er sterk og som går utfordringer direkte i møte. Kanskje er det lærdommen av å ha hatt tunge stunder og erfaringen av hvordan små skritt til sammen kan dekke store distanser.
– For min del var det så enkelt som å gå til de psykologtimene, sier hun.
– En gang i uka, gå dit, 30 minutter hver vei.
Hun forteller hvordan det var etter smellen at hun fant tilbake til gleden ved å være fysisk aktiv. Hun beskriver den gleden som det som holdt henne oppe når det var tungt og mørkt.
– Det har jeg fortsatt med, og når jeg har tunge øyeblikk så er det på med skoene og komme seg ut i naturen, sier Torunn med et smil.

– Det er like mye plass til den som er sist, som den som er på pallen

Modig

30 minutter ble stadig lenger og mer, og Torunn forteller hvordan hun fant mer glede av å sette seg mål. Hun trekker frem at det er nettopp dette som er et fint aspekt ved Rosa sløyfe-løpet:
– Det er et mål man kan sette seg for å holde seg fysisk aktiv, samtidig som det er veldig lavterskel, forklarer hun.
– Det er like mye plass til den som er sist, som den som er på pallen.
Torunn er modig. Hun har tråkket de mange små skrittene som et sted på veien omgjøres til mestring, og hvor fysisk aktivitet ikke bare er viktig – det er helt essensielt.

Få begrensninger

Det hører også med Torunns historie at hun har en hjertefeil, og forteller at mange med det samme får beskjed om å være forsiktige og ikke være så aktive. Hun forteller at hun har vært heldig og har hatt veldig lite begrensninger, og at foreldrene på gården har støttet og tilrettelagt. Aktivitet var en helt naturlig del av oppveksten hennes, og da hun senere var nestleder i Unge funksjonshemmede så hun hvor heldig hun hadde vært.
– Jeg traff mange personer med nedsatt funksjonsevne og pårørende, og det gjorde inntrykk, forteller hun alvorlig.
– Spesielt de mange senskadene mange sliter med. For dem med hjertefeil er det er ikke farlig å være fysisk aktiv så lenge det er under kontrollerte former.

Løpefølelsen

Bussturen nærmer seg slutten og jeg lurer på hvordan turen med venninnen hadde gått.
– Den ble på 30 kilometer så det er det lengste jeg har løpt, sier hun ydmykt.
Imponert lurer jeg på hvordan kroppen føles.
– Sliten, kommer det kontant fra Torunn.
– Skal være ærlig på det.
Hun ler og stemmen er sløret av den følelsen fine turer gir. De trenger ikke være på 30 kilometer og det trenger ikke være med startnummer på brystet. Fine turer er de hvor man føler seg fri, sterk og modig, og ikke begrenset. Torunn er blitt ekspert på å sanke slike turer og synes det er gøy når hun samtidig får litt nye distanser. Hun har gått mange sjumilssteg fra den som gikk 30 minutter hver vei for å komme seg ut av utbrenthet, og via lavterskelopplevelser tar hun nå det store steget opp til helmaraton under septembers løpefest i Oslo. Det er mot i sin reneste form.

Les også: Hit kommer Rosa sløyfe-løpet 2019…