Veien man går er like mye en metafor som en faktisk vei. Hanne Formo har gått og løpt veien fra en kræsj til ultraløping.

Hun kaller den utløsende faktoren som endret livet hennes for «en liten mental kræsj». I slutten av 30-årene var det mye som balla på seg som krevde at pauseknappen ble trykket inn. Så begynte hun å løpe, og da var det det som balla på seg. Et sted hvor hun fikk utløp for tanker så vel som en ny verden av venner.
– Løpemiljøet er jo bare helt fantastisk, sier hun med et stort smil.

– Jeg skjønte at dette var helt riktig for meg, og så vil jeg støtte brystkreftsaken.

Riktig med felleskap

De siste par årene har Hanne vært med på Rosa sløyfe-løpet. Så fort hun for to år siden hørte om det meldte hun og et par venninner seg på.
– Vi hadde så gøy assa, sier hun på trøndersk og ler høyt.
– Syntes vi sprang så bra og var så flinke.
I fjorårets utgave var hun med en gjeng som løp med rosa tutu-skjørt mens i år er det Hanne som er ambassadør i Trondheim. Hun mener en av de beste delene ved løpet er fellesskapet.
– Jeg skjønte at dette var helt riktig for meg, og så vil jeg støtte brystkreftsaken.
Moren til Hanne ble diagnostisert med brystkreft og fikk spredning. Hun blir aldri helt frisk, og Hanne forteller hvor tungt det er å se den man er aller mest glad i bli syk.
– Mamma var i god form så hun har takla det ganske godt, på sin måte, sier hun og påpeker hvor viktig det er å sjekke seg tidlig for å oppdage sykdommen så tidlig som mulig.

Finne tilbake

For Hanne har løpingen blitt hennes beste medisin.
– En lang løpetur er en bedre terapi for meg enn ti psykologtimer, sier hun.
Hanne vet, for etter kræsjen fikk hun hjelp av en psykolog.
– Jeg satt i en situasjon hvor jeg følte jeg faila på alle områdene i livet mitt, forteller hun ærlig.
– Det tok litt tid å jobbe seg opp igjen. Det jeg skjønte den gangen var at jeg måtte finne tilbake til de tingene som hadde gjort meg glad før.
Hanne hadde alltid vært aktiv og skulle inn på Statens balletthøyskole før livet i seg selv skjedde og hun måtte legge planen fra seg. Den hun beskriver som verdens beste mamma hadde gitt henne en god oppvekst med sunne verdier og godt kosthold. Det var mye hun kunne finne tilbake til.
– Man må rett og slett lete frem igjen de tingene man husker at man likte i livet, og dyrke dem for det det er verdt, overbeviser hun mens hun smiler varmt.

Stolte barn

Det er en eim av lystighet og glede i alt Hanne sier. Hun forteller beskjedent at hun er blitt veldig glad i å løpe, og nå jobber hun ganske aktivt for at flere skal bli det – hun vil dele gleden med så mange som mulig.
– Fra å røyke 20 om dagen i 25 år, og nå spring æ 5-kilometern på 22 minutter, og så ler hun igjen.
Da hun tok grep – endret alt – så fikk hun også mer tid og overskudd til å være med de tre barna hun var alene med. Hun tenker og er litt stille før hun innrømmer at de er veldig stolte av henne.
– At jeg har klart å hente meg opp. De så jo hvor deprimert jeg var, og er stolte av at jeg har kommet meg tilbake til å være den mammaen jeg skal være.
Det er tydelig hvor mye dette betyr for Hanne, og hvor stolt hun er av dem tilbake, men det går ikke langt før latteren og gleden presser seg gjennom:
– Og så er de nok litt stolte av at jeg er ultraløper, sier hun mens latteren runger.

– Jeg har hatt en fint og rikt liv etter jeg begynte å løpe.

Rikt liv

Løping lå lenge latent i henne. Det var alltid en spire i henne som sa at det kunne være mulig, selv om maraton føltes veldig langt unna.
– Så var det plutselig ikke så langt unna likevel, sier Hanne.
Gleden for å løpe langt har tatt henne til Hell ultraløperklubb hvor hun har fått enda flere løpevenner, likesinnende som er like gale, men på den rette siden av galskapen.
– Man blir jo litt avhengig av den runner’s high, men det er jo ikke usunt. Det bygger deg opp og gir deg masse, i stedet for andre avhengigheter som bryter deg ned.
Hun elsker løp, men trenger ikke komme først. Hun ligger gjerne langt bak i feltet og kan bruke det som en fin langtur med drikke på stasjoner og hyggelig prat.
– Jeg har hatt en fint og rikt liv etter jeg begynte å løpe.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Avtale om aktivitet

Det er lett å være stolt av å ha oppnådd noe du kan være så inderlig entusiastisk om. Denne metaforiske veien som går, eller løper, seg til slik du ønsker å forme den. Mange kryss å velge imellom, og ofte treffer man noen å dele veien med. En av dem er kjæresten som løper like mye, men ifølge Hanne litt fortere. Han drar opp tempoet hennes og utfordrer henne, og sammen har de en avtale om å holde seg aktive i lag. Den gleden for å bevege seg og evnen til å skape rom for å dele den gjør Hanne til en naturlig kontaktperson og ambassadør for flere løp i tillegg til Rosa sløyfe-løpet.
– Noen tror at «nå kan vi ikke løpe med deg for du løper så langt og så fort», men det er bare tullprat, sier hun med overbevisning.
– Det aller meste av treningen min går i rolig tempo. Det er kosen og praten og opplevelsen.

Noe for alle

Hun mener som så mange andre at Rosa sløyfe-løpet er lavterskel fordi alle kan føle på mestring etterpå.
– Du trenger ikke være toppløper; det er noe for alle, trekker hun frem.
– Du kan gå eller spring tre eller fem kilometer, og ta med venner.
Og så tar latteren over igjen. Det er et stort hjerte fylt med masse engasjement som velvillig deler på løpegleden og alt som hører med. Da løpingen ble hennes greie, ble hun fort en del av et velkomment og inkluderende felleskap som hun vil bringe videre.
– Det er blitt en ting som beriker livet mitt, virkelig.

Les også: Hit kommer Rosa sløyfe-løpet 2019…